allvard Olav Johnsen ble født i Hamburg 27. juni 1916, men flyttet fra Hamburg til Larvik i 1917. Familien flyktet fra den pågående krigen – den blodige 1. verdenskrig. Hallvard Johnsens far, Sverre Johnsen, fikk stilling som regnskapsfører i Farris fabrikken i Larvik, og familien flyttet inn i den idylliske ”Villa Farris”.

ykkelige barneår utspant seg, og et godt og nært fellesskap utviklet seg mellom familiens tre brødre. Hallvard Johnsen viste tidlig interesse for musikk, og startet derfor i Larvik skolemusikkorps da han var omkring 8 år gammel. Fløyte ble hans instrument – slik også hans farfar Thorvald Johnsen hadde spilt. Han var finmekaniker av yrke – utsendt fra Norge til Tyskland.

årene før T. Johnsen flyttet til Hamburg vikarierte han som fløytist og kontrabassist i Christiania Theaters orkester under Johan Halvorsen i årene 1860-70.

”Det eneste som teller er å være hundre prosent oppriktig. Musikken må komme fra mitt indre og være et ekte uttrykk for mine erfaringer.”

allvard Johnsens lykkelige barneår endret seg brått: Hans far ble arbeidsledig i de vanskelige 30- årene, og da Hallvard Johnsen var 19 år gammel døde hans mor av kreft. Da hadde familien allerede flyttet til Oslo, og unggutten som var svært knyttet til sin mor opplevde særdeles vanskelige år! Det er åpenbart at disse dramatiske hendelsene var med å forme ham som kunstner.    

allvard Johnsen var ansatt som fløytist i Nationaltheatrets orkester fra 1945 – 47. I 1947 giftet han seg med Mirjam Bjørg Rasmussen, og fikk i perioden 1948 – 58 fire døtre. Han hadde sitt virke som solofløytist i 25 år i Forsvarets Stabsmusikkorps. Fra 1973 – 84 arbeidet han som lektor ved musikklinjen - Rud videregående skole i Bærum. Han bodde med sin familie i Bærum utenfor Oslo fra 1947 - frem til sin død i 2003.

”De 12 tonene i skalaen benyttes tonalt, slik at man i komposisjonen får følelsen av et tonalt sentrum.”

ommeren 1963 var Hallvard Johnsen første gang i Hemsedal sammen med sin familie. Hit reiste han svært ofte, og høstet inspirasjon til mange av sine musikkverk. En av hans symfonier (nr. 9) har fått navnet ”Hemsedalsymfonien”. Han sa selv om arbeidsprosessen: ”I et vilt fjellterreng oppe i Hemsedal har jeg en hytte. Der kan jeg sitte ute på grasvollen og lytte til suse fra elven Hemsila og bli betatt av fjellformasjonene. Her var det da at natursceneriet modnet seg til et nytt verk. Jeg så fjellene stige opp som etter en melodisk linje, først bratt, så jevner det seg ut, deretter ny stigning mot nye topper. Ideen ble til min 9. symfoni som fikk navnet Hemsedalsymfonien”. Symfonien ble tilegnet Kari og Ola Flaten, bøndene Hallvard Johnsen leide en seterstøl av.

kal man gi en generell karakteristikk av Johnsen som komponist, er det naturlig å ta utgangspunkt i hans særegne grunnstemning, den norske tonefølelsen med det sterke symfoniske uttrykk. Det er ikke vanskelig å forstå hva komponisten lot seg inspirere av. Musikken gjenspeiler norsk natur med elementer hentet fra fjellets bastante og dramatiske konturer, til de mer romantisk lekende bilder. Det musikalske uttrykket har også flettet inn religiøse linjer; koralpartier hvor musikken søker mot harmonisk enhet. Komponistens egne ord: ”Mitt livskall som kunstner er å strekke meg mot det guddommelige. Det behøver ikke nødvendigvis bety at musikken må være direkte knyttet til det religiøse, som til en religiøs tekst. For meg er det vesentlig å hige etter balanse i bruken av musikkens tre hovedelementer; melodi, harmoni og rytme. Hvis jeg lykkes med å få disse elementene til å flyte sammen til en harmonisk enhet, kan tonekunsten åpenbares til det guddommelige. Klangen fargelegger den melodiske linje, og rytmen gir liv.”  

”I den fritonale stilen finnes det elementer fra både den moderne og den moderate form. Jeg ønsker å ha frihet til å bevege meg på begge sider av grensen mellom disse formene.”

ørst og fremst var Hallvard Johnsen symfoniker med til sammen 24 symfonier. Her fant komponisten det store formatet som han trengte for å utrykke seg. På tross av at han hadde en sterk symfonisk tilhørighet, var det også viktig for ham å skape innenfor et mindre format, som for det enkelte instrument eller et mindre ensemble. Johnsen har skrevet kammermusikk for ulike besetninger, klaverstykker, salmer, sanger og korverk. Samt to fløytekonserter, to fiolinkonserter, og konserter for trompet og cello. I det større format har han i tillegg til alle symfoniene også skrevet kantater, et oratorium, og tre operaer – den ene urfremført i 1973 i DNO, ”Legenden om Svein og Maria”. Johnsen har markert seg som en meget produktiv komponist, med til sammen 135 opus.  

omponistens arbeidsmetoder beskrev han slik: ”Jeg søker først å finne frem til en musikalsk tanke som har liv i seg. Dette er det mest krevende arbeidet. Når jeg først har grepet ideen og gitt den dybde, da åpner det seg en sluse, og nedskrivningen går forholdsvis lett. Grunnskissene gjør jeg ved skrivebordet, utarbeidelsen ved pianoet – klangene må kontrolleres.  

”I mitt virke som komponist er det vesentlig for meg ikke å la det komposisjonstekniske overskygge den skapende prosess.”

de aller fleste av Johnsens musikkverk er formen bygget opp rundt et metamorfosisk prinsipp, dvs. et gitt tema eller klangmateriale som hele tiden gjennomgår bestemte forvandlinger eller variasjoner. De symfoniske verkene er stort sett ensatsige og formen er ofte bygget opp rundt dette metamorfosiske prinsippet. Horisontalt er musikken bygget opp i et vekselbruk mellom det melodiøse folketonepregede og det fritonale. Melodien kan ha hastige bevegelser, men gir seg også tid til refleksjon og stillhet i lange rolige melodilinjer. Det er både driv og flukt over Johnsens musikk, og han viser sans for uttrykksmessige kontraster. Det er ikke bare innenfor det melodiske arbeid at Johnsen strevde etter å komme vekk fra automatikken, rendyrkingen av det ene. Klanglig arbeidet han både polyfont og homofont innenfor et konsentrert motivisk stoff. Det rytmiske element er både spenstig, energisk og markant, men også grasiøst, stillferdig og med rolige, rytmisk melodiske bevegelser. Johnsens instrumentasjon er samtidig fargerik og fantasifull.                           

allvard Johnsen uttaler selv om sitt estetiske prosjekt som kunstner: ”Jeg er tiltrukket av det moderne tonespråk, men foretrekker likevel å uttrykke mine ideer innenfor en fritonal ramme. De 12 tonene i skalaen benyttes tonalt, slik at man i komposisjonen får følelsen av et tonalt sentrum. I den fritonale stilen finnes det elementer fra både den moderne og den moderate form. Jeg ønsker å ha frihet til å bevege meg på begge sider av grensen mellom disse formene. Dette gir nær ubegrensede muligheter til å uttrykke seg – et hav å øse av. Derfor arbeider jeg fortsatt innenfor den samme stilen, den fritonale.” Johnsen mestret det komposisjonstekniske håndverk, men han la aldri vekt på teknikken som sådan.  

allvard Olav Benitt Johnsen døde i Bærum 6. november 2003, 87 år gammel.