”Det
eneste som teller er å være hundre prosent oppriktig.
Musikken må komme fra mitt indre og være et ekte uttrykk
for mine erfaringer.”
allvard Johnsens lykkelige barneår
endret seg brått: Hans far ble arbeidsledig i de
vanskelige 30- årene, og da Hallvard Johnsen var 19 år
gammel døde hans mor av kreft. Da hadde familien
allerede flyttet til Oslo, og unggutten som var svært
knyttet til sin mor opplevde særdeles vanskelige år! Det
er åpenbart at disse dramatiske hendelsene var med å
forme ham som kunstner.
”Jeg
er tiltrukket av det moderne tonespråk, men foretrekker
likevel å uttrykke mine ideer innenfor en fritonal
ramme.”
allvard Johnsen startet som elev ved
Oslo Musikkonservatorium allerede i 1930 – han studerte
fløyte, men siden også direksjon og komposisjon med
lærere som Bjarne Brustad, Karl Andersen og Per
Steenberg. Han debuterte som fløytist og komponist i
1941 med strålende kritikker. På det tidspunktet hadde
han skrevet en trio for fløyte, fiolin og bratsj, noen
sanger til tekst av Arne Garborg og noen fiolinstykker.
Han skrev i den nynasjonalromantiske stil, klart
påvirket av norsk folkemusikk. Komponistdebuten ga
stimulans til å fortsette komponistgjerningen. Etter
debuten planla han å fortsette sine studier i Leipzig,
men da krigen startet ble dette uaktuelt. De videre
studiene ble først realisert med komponisten Vang
Holmboe i København først i 1956. Dette brakte et skille
i hans stilutvikling: ”Jeg begynte å føle min
nasjonalromantiske stil som en rutine, jeg måtte befri
meg fra den og finne meg selv. Gjennom studier med Vang
Holmboe fant jeg frem til min egen uttrykksform, en
blanding av heltone- og halvtoneskala.”
Hallvard Johnsen fant frem til sitt eget særpreg; den
fritonale stil.
allvard Johnsen var ansatt som
fløytist i Nationaltheatrets orkester fra 1945 – 47. I
1947 giftet han seg med Mirjam Bjørg Rasmussen, og fikk
i perioden 1948 – 58 fire døtre. Han hadde sitt virke
som solofløytist i 25 år i Forsvarets Stabsmusikkorps.
Fra 1973 – 84 arbeidet han som lektor ved musikklinjen -
Rud videregående skole i Bærum. Han bodde med sin
familie i Bærum utenfor Oslo fra 1947 - frem til sin død
i 2003.
”De 12 tonene i skalaen benyttes tonalt, slik at man i komposisjonen får følelsen av et tonalt sentrum.”
ommeren 1963 var Hallvard Johnsen
første gang i Hemsedal sammen med sin familie. Hit
reiste han svært ofte, og høstet inspirasjon til mange
av sine musikkverk. En av hans symfonier (nr. 9) har
fått navnet ”Hemsedalsymfonien”. Han sa selv om
arbeidsprosessen: ”I et vilt fjellterreng oppe i
Hemsedal har jeg en hytte. Der kan jeg sitte ute på
grasvollen og lytte til suse fra elven Hemsila og bli
betatt av fjellformasjonene. Her var det da at
natursceneriet modnet seg til et nytt verk. Jeg så
fjellene stige opp som etter en melodisk linje, først
bratt, så jevner det seg ut, deretter ny stigning mot
nye topper. Ideen ble til min 9. symfoni som fikk navnet
Hemsedalsymfonien”. Symfonien ble tilegnet Kari og
Ola Flaten, bøndene Hallvard Johnsen leide en seterstøl
av.
kal man gi en generell
karakteristikk av Johnsen som komponist, er det naturlig
å ta utgangspunkt i hans særegne grunnstemning, den
norske tonefølelsen med det sterke symfoniske uttrykk.
Det er ikke vanskelig å forstå hva komponisten lot seg
inspirere av. Musikken gjenspeiler norsk natur med
elementer hentet fra fjellets bastante og dramatiske
konturer, til de mer romantisk lekende bilder. Det
musikalske uttrykket har også flettet inn religiøse
linjer; koralpartier hvor musikken søker mot harmonisk
enhet. Komponistens egne ord: ”Mitt livskall som
kunstner er å strekke meg mot det guddommelige. Det
behøver ikke nødvendigvis bety at musikken må være
direkte knyttet til det religiøse, som til en religiøs
tekst. For meg er det vesentlig å hige etter balanse i
bruken av musikkens tre hovedelementer; melodi, harmoni
og rytme. Hvis jeg lykkes med å få disse elementene til
å flyte sammen til en harmonisk enhet, kan tonekunsten
åpenbares til det guddommelige. Klangen fargelegger den
melodiske linje, og rytmen gir liv.”
”I den fritonale stilen finnes det elementer fra både den moderne og den moderate form. Jeg ønsker å ha frihet til å bevege meg på begge sider av grensen mellom disse formene.”
ørst og fremst var Hallvard Johnsen
symfoniker med til sammen 24 symfonier. Her fant
komponisten det store formatet som han trengte for å
utrykke seg. På tross av at han hadde en sterk symfonisk
tilhørighet, var det også viktig for ham å skape
innenfor et mindre format, som for det enkelte
instrument eller et mindre ensemble. Johnsen har skrevet
kammermusikk for ulike besetninger, klaverstykker,
salmer, sanger og korverk. Samt to fløytekonserter, to
fiolinkonserter, og konserter for trompet og cello. I
det større format har han i tillegg til alle symfoniene
også skrevet kantater, et oratorium, og tre operaer –
den ene urfremført i 1973 i DNO, ”Legenden om Svein og
Maria”. Johnsen har markert seg som en meget produktiv
komponist, med til sammen 135 opus.
omponistens arbeidsmetoder beskrev
han slik: ”Jeg søker først å finne frem til en
musikalsk tanke som har liv i seg. Dette er det mest
krevende arbeidet. Når jeg først har grepet ideen og
gitt den dybde, da åpner det seg en sluse, og
nedskrivningen går forholdsvis lett. Grunnskissene gjør
jeg ved skrivebordet, utarbeidelsen ved pianoet –
klangene må kontrolleres.
”I mitt virke som komponist er det vesentlig for meg ikke å la det komposisjonstekniske overskygge den skapende prosess.”
de aller fleste av Johnsens
musikkverk er formen bygget opp rundt et metamorfosisk
prinsipp, dvs. et gitt tema eller klangmateriale som
hele tiden gjennomgår bestemte forvandlinger eller
variasjoner. De symfoniske verkene er stort sett
ensatsige og formen er ofte bygget opp rundt dette
metamorfosiske prinsippet. Horisontalt er musikken
bygget opp i et vekselbruk mellom det melodiøse
folketonepregede og det fritonale. Melodien kan ha
hastige bevegelser, men gir seg også tid til refleksjon
og stillhet i lange rolige melodilinjer. Det er både
driv og flukt over Johnsens musikk, og han viser sans
for uttrykksmessige kontraster. Det er ikke bare
innenfor det melodiske arbeid at Johnsen strevde etter å
komme vekk fra automatikken, rendyrkingen av det ene.
Klanglig arbeidet han både polyfont og homofont innenfor
et konsentrert motivisk stoff. Det rytmiske element er
både spenstig, energisk og markant, men også grasiøst,
stillferdig og med rolige, rytmisk melodiske bevegelser.
Johnsens instrumentasjon er samtidig fargerik og
fantasifull.
allvard Johnsen uttaler selv om sitt
estetiske prosjekt som kunstner: ”Jeg er tiltrukket
av det moderne tonespråk, men foretrekker likevel å
uttrykke mine ideer innenfor en fritonal ramme. De 12
tonene i skalaen benyttes tonalt, slik at man i
komposisjonen får følelsen av et tonalt sentrum. I den
fritonale stilen finnes det elementer fra både den
moderne og den moderate form. Jeg ønsker å ha frihet til
å bevege meg på begge sider av grensen mellom disse
formene. Dette gir nær ubegrensede muligheter til å
uttrykke seg – et hav å øse av. Derfor arbeider jeg
fortsatt innenfor den samme stilen, den fritonale.”
Johnsen mestret det komposisjonstekniske håndverk, men
han la aldri vekt på teknikken som sådan.
”Det eneste som teller er å være
hundre prosent oppriktig. Musikken må komme fra mitt
indre og være et ekte uttrykk for mine erfaringer.”
allvard Olav Benitt Johnsen døde i Bærum 6. november
2003, 87 år gammel.
|