Omtaler :

 

HALLVARD JOHNSEN – EN SAKTMODIG KJEMPE

a den norske komponisten Hallvard Johnsen døde i november 2003, mistet Norge en av sine på samme tid mest karakteristiske og minst utagerende symfoniske idiomer. Johnsen hadde gjennom et langt liv som skapende og utøvende musiker (han var også en utmerket fløytist og virket i 26 år som solofløytist i Forsvarets Stabsmusikkorps) utviklet en særegen kompositorisk koloritt, som i perioder kom til å plassere ham utenfor det såkalte ”gode selskap” i etterkrigstidens modernisme-dyrkende kunsthverdag. Han forlot aldri tonaliteten som arkitektonisk base for sin musikk, selv om han, særlig inspirert av sin danske mentor Vagn Holmboe, etter hvert kom frem til en musikkstil i grenseland mellom dodekafoni og tonalitet. Denne stilen holdt han på gjennom store deler av sitt liv, og spesielt i hans symfonier kommer den til uttrykk som et avgjørende virkemiddel.

 

et er i det hele tatt en gåte hvordan en komponist med en så betydelig symfonisk produksjon som Johnsen – hans verkliste omfatter ikke mindre enn 24 symfonier! – har kunnet leve et så tilbaketrukket og lite mediefokusert liv som han faktisk gjorde. For å forstå dette må vi se på Norge som musikkland i perioden etter 2.Verdenskrig: Den unge og modernistiske Darmstadt-bevegelsen hadde for alvor fått vind i seilene på 1950-tallet, og den tiltagende polariseringen mellom gammelt og nytt vi kan se i den politiske og økonomiske hverdagen i datidens vesteuropeiske samfunn begynte nå også å gjøre seg gjeldende i kunsten. En serie mer eller mindre spektakulære og spekulative installasjons- og happening-forestillinger og Musique Concrète-konserter skapte verdens-overskrifter og ble grunnlaget for noe man i vide kretser trodde var nyskapende og visjonær kunst, og alle som drev med kunst og kunstrelatert virksomhet ble nærmest tvunget inn i ulike modernistiske retninger.

ettertid fortoner mange av prosessene i denne tiden seg som på eller over grensen for det fascistoide; Ville man ikke følge med, ble man automatisk klassifisert som utrangert eller enda verre: rent ut som en fare for den allmenne åndelige utvikling. Årsaken til dette ligger i at man forvekslet nyskapning med konkrete kunstneriske verktøy; tonalitet – gammeldags, atonalitet – moderne, samklang – gammeldags, kaos – moderne. Denne dogmatisk bipolare tankegangen har med årene vist seg å være både feilaktig, kunstnerisk innskrenkende og bent frem fordummende, og den har heldigvis vært nærmest fraværende i kunstdebatten de siste ti årene. Men en hel generasjon komponister fikk til gagns føle den på kroppen – blant dem Ludvig Irgens Jensen, Geirr Tveitt, Johan Kvandal, Sigurd Islandsmoen og Hallvard Johnsen.

ennesker har ulike måter å takle urettferdighet og motarbeidelse på – Johnsen og flere med ham resignerte etter år med isolasjon og forsøk på marginalisering fra sentrale deler av norsk musikk-øvrighet, og trakk seg tilbake til en høyst ufortjent anonymitet. Det er på høy tid at musikkpublikum får anledning til å stifte bekjentskap med Johnsens malende og høyst personlige musikk – ettertiden har alt å vinne på selv å kunne få avgjøre om kunstnerisk integritet og originalitet ligger i verktøyet eller i innholdet. Johnsen innehadde en av de mest karakteristiske musikalske stemmer i nyere norsk musikkhistorie; det er på tide å la den få lyde igjen.

Wolfgang Plagge 2009
Hjemmeside  

 

allvard Johnsen er en symfoniker på vandring; han tar oss med på reise i et flerstemmig musikalsk univers der det fritonale melodiske linjespillet er med på å skape framdrift; mer preget av mild poesi enn av firkantet rytmikk.

 

det fjerne kan vi ane spor av norsk folklore, men bare som en del av en musikk = katedral av internasjonalt format.


Eyvind Solås

01.07.09

Om Solås på Wikipedia

 

allvard Johnsens opusliste omfatter 135 opus, og blant hans hovedverk må operaen ”Legenden om Svein og Maria” fremheves. Den ble komponert i 1971 og oppført ved Den Norske Opera i 1973. Musikalsk best er de symfoniske partiene og korsatsene i operaen. ”Legenden om Svein og Maria” gjorde et sterkt inntrykk ved oppførelsen, og den må ansees som et viktig verk blant nyere norske operaer.

lant komponistens 24 symfonier for stort orkester kan nevnes nr. 13, med undertittel ”Pastorale”, og nr. 19, med tittel ”Oceano”. Av andre hovedverk kan nevnes oratoriet ”Logos”, og kantaten ”Krosspåske”. Johnsen komponerte konserter for soloinstrumenter og orkester, blant annet seks strykekvartetter og fire blåsekvintetter. Han har også komponert sanger, dels for en solostemme med klaver, dels for kor, og en rekke klaververker og orgelverker.

ungdomsverkene er Hallvard Johnsen preget av den nasjonale stilen som rådde grunnen i Norge før 1950. Fra ”Pastorale” – opus 20 for fløyte og klaver begynte komponisten å arbeide seg frem mot en mer fritonal stil, og etter studieoppholdet hos Vang Holmboe i København komponert han i en fritonal tolvtonestil, men uten bruk av tolvtonerekker. Det var ved dette studieoppholdet i København vårt vennskap startet – ved Schæffergården i 1957. Vi var stipendiater av ”Fond for Dansk-Norsk Samarbeid”. Det ble musisert om kveldene for de andre stipendiatene. Hallvard var en utmerket fløytist, og vi fremførte blant annet et av hans tidligere verk; ”Fantasi” opus 11. Etter studiene med Vang Holmboe komponerte han utelukkende i den fritonale stil, og et eksempel på denne stilen er ”Cantona” opus 87 for fiolin og klaver som han tilegnet meg på min 50 årsdag. Senere hadde jeg den store glede og ære å bli tilegnet hans fiolinkonsert nr. 2 opus 51 – fra 1961, og jeg fremførte den med ”Musikkselskapet Harmoniens orkester” i Bergen. Det ble også en plateinnspilling av dette verket en stund etterpå. Fiolinkonserten ble også spilt i ”Filharmonisk Selskaps Orkester” med meg som solist. Hallvard Johnsen var trofast mot denne komposisjonsformen, og nyttet enhver anledning til å komponere og fullføre sine partiturer. Bare ved enkelte anledninger var det snakk om bestillingsverk. Han var en beskjeden og seriøs kunstner uten spisse albuer, og det preger også hans musikk. Jeg var selvskreven medlem av ”Harmoniens programutvalg” i min konsertmestertid ved ”Harmoniens Orkester”, og det gledet meg stort når noen av Hallvard Johnsens symfonier ble fremført her i Bergen. Her vil jeg gjerne få fremheve vår daværende sjefsdirigent Karsten Andersen for hans innsats for norsk musikk i disse årene. Med de skiftende sjefsdirigenter av utenlandsk opprinnelse i våre symfoniorkestre er det ikke rart at standartverkene først og fremst blir ivaretatt i vår tid.

Hallvard Johnsens verker fra 1970 – årene kan det merkes en viss tilbakevending til en mer moderat og enklere stil.

eg ble etter hvert fortrolig med hans måte å komponere på som stiller store krav til både utøver og til publikum. Naturen har alltid vært en inspirasjonskilde til hans verk. Han besøkte derfor ofte sin hytte i Hemsedal. Alle som utøver musikk eller annen form for kunst trenger ofte et sted med fred og ro for å kunne konsentrere seg om sin kunst.

et var alltid spennende og hyggelig å besøke Hallvard i hans hjem i Bærum, og bli kjent med hans sjarmerende frue - Bjørg Mirjam, og hans 4 døtre. Nå er Hallvard borte, men hans musikk vil leve videre også i fremtiden.

Håkon R. Guldbrandsen  2009

Data Håkon R. Gudbrandsen: født i Bergen 1931. Studerte ved ”Musikkonservatoriet i Bergen” – 1941-45. Deretter studier med Istvan Ipolyi fra Budapestkvartetten, og ved ”Kgl Musikkonservatoriet I København. Debuterte i Oslo 1953, og ble ansatt ved ”Musikkselskapet Harmoniens Orkester” i 1958. Konsertmester i samme orkester fra 1965.